HårF

Museumsnettverksprosjekt for Håndverksforskning

HårFingsMetodikk

Det er fort gjort å gjøre forskning og forskningsmetode til noe mystisk. Det trengs egentlig ikke. Det består i å arbeide på en kvalitetssikret og etterrettelig måte, og det må være dokumentert slik at andre, når de stilles ovenfor samme materiale kan følge tankegangen. Men ulike metoder har ulik innpakning og ulik funksjon slik at man kan trekke ulike slutninger. Et av målene i dette prosjektet er å utvikle metodikken vi bruker når vi «leser» en bygning, og når vi rekonstruerer håndverksprosedyrer.  Vi kommer til å diskutere våre konkrete metoder underveis i prosjektet. Teksten nedenfor er et utdrag fra søknaden. Der finner du også litteraturlisten.

VEILEDET AKSJONSFORSKNING:
Det fins selvsagt mange ulike måter eller metoder å drive kunnskapsutvikling på. Disse vil ha ulike egenskaper og passe opp mot ulike felt. For over seksti år siden karakteriserte for eksempel Charles Percy Snow forholdet mellom naturvitenskap og kulturfagene som en kløft fylt opp av fordommer og motvilje. Snows begrep «de to kulturer» lever videre i beste velbegående (Sjøberg 2009) til tross for ulike forsøk på å bygge bro over kløften. Begrepet om de to kulturer kan gi inntrykk av at det eksisterer en dikotomi, altså et innebygget motsetningsforhold som utelukker hverandres synsmåter. Dette er imidlertid en klassifiseringsfeilslutning. Det er ingen iboende motsetning mellom disse to kulturene. Vi kan kanskje heller identifisere en mangslungen virkelighet og kan i dette tilfellet for eksempel lage en likesidet trekant mellom naturfagene, kulturfagene og profesjonsfagene. Om man så definerer feltet bygningsvern som et kulturanliggende, et naturfaglig felt eller et profesjonsområde vil man komme fram til svært ulik metodikk for å studere fenomenet.

Samfunns- og kulturfagenes måte å studere aktører har tradisjonelt foregått gjennom observasjon og/eller dialog (Campbell 1996). Forskeren plaserer seg i relasjon til objekter og subjekter med en eller annen form for deltagelse men forskjellen mellom handling og observasjon av handling er ikke blitt tatt på alvor, heller ikke i store deler av den fenomenologiske retningen skrev Campbell i 1996. Vi skal ikke underslå at det har skjedd mye innen fenomenologien siden den tid men man kan uansett ikke unnslippe forskjellen mellom å se på noe og det å være en reell utøver. Dette skillet finner vi også innom profesjonsstudiene: man kan komme inn i profesjonen fra utsiden eller arbeide med profesjonens eget perspektiv som en utøver, når man som vi vil dokumentere og reflektere over praksiser som en del av det å utvikle faget og metodikken.

I dette prosjektet vil vi gå løs på bygningsvernet som et profesjonsforskningsprosjekt. Vi vil studere objektene fra «bygningens perspektiv» (Planke 2008), se forvaltningshistorien fra et «biografisk perspektiv» (Ruud og Planke 2011) og ikke minst lese og tolke bygningen med håndverkerens utøverblikk, både når det dokumenteres og når bygningen repareres. I Plankes doktorgradsavhandling (2001) utvikles det en tradisjonsanalytisk metode hvor man blant annet forfølger håndverkerens perspektiver og intensjoner i vekslende situasjoner. Den omsøkte studien vil på denne måten inneholde en pluralisme av ulike blikk når vi studerer bygningen fra innsiden, utsiden eller fra ståstedet til en posisjonert aktør som selv inngår i feltet.

Aksjonsforskning består ofte i å endre et felt fra innsiden, sett fra utøvernes perspektiv, innenfor miljøets egen kontekst, gjennom samarbeid, dialog, eksperimentell virksomhet og refleksjon. Som aksjonsforsker har man gjerne en dobbel byrde, gjennom å både være aktør og å forske, eller å skape endring og teste hypoteser rundt endringene (Herr and Anderson 2015). Dette er langt fra ideen om objektivitet og renslighet. Herr og Anderson (2015) poengterer at ideen om det vitenskapelige samfunnet er viktig fordi det som «teller» som gyldig forskning er, for å si det med sosiologien, en sosial konstruksjon. Det er kanskje på grunn av de skitne arbeidsnevene aksjonsforskningsmiljøet har så lav status innen noen miljøer? I boka Aksjonsforskning i Norge åpner redaktørene med å presisere at:

Interessen for aksjonsforskning er økende i Norge og internasjonalt, og at aksjonsforskning er i ferd med å bli en akseptert forskningstilnærming. Mange norske aksjonsforskere har allikevel erfart at det fortsatt blir stilt spørsmål ved kombinasjonen av utviklingsarbeid og forskning som er en kjerne i aksjonsforskningen, og at det er et betydelig behov for å styrke kunnskapen om aksjonsforskning (Gjøtterud et al. 2017:15).

En slik innledning legger ikke skjul på at det fremdeles kan være problematisk å velge aksjonsforskning som metode. Innfallsvinkelen kan sables ned både fra profesjonsfeltet og fra andre forskningstradisjoner. Vi har allikevel stor tro på at dette prosjektet kan gjennomføres som god aksjonsforskning og at det er en spennende innfallsvinkel å trekke metodikken inn i mange museer og bygningsvernfeltet. Våre erfaringer fra en rekke prosjekter er at enkelte bygningsvernavdelinger og håndverksmiljøer arbeider systematisk for å utvikle seg fra innsiden men at det trengs profesjonalisering og kvalitetssikring for at kunnskapsutviklingen skal kunne karakteriseres som forskning.

De ulike artiklene i boka Aksjonsforskning i Norge (Gjøtterud et al. 2017) viser at det er en rekke norske miljøer og en viss bredde i feltet. Et grunntrekk de fremhever er at man trenger profesjonelle erfaringer og utprøvning i praksisfeltet om man skal utvikle profesjonsbegrepene, praksiser og metodikk. I tillegg sikres det høy grad av relevans når forskningen utføres innenfor det egne fagfeltet. Problemstillingene blir relevante.

En retning av aksjonsforskningen består i at forskeren kommer inn i en praksis og deltar i prosessene, en annen tilsier at man forsker i sin egen virksomhet. Det er i det hele tatt et mangfold av forskningstradisjoner som har grodd fram innen vidt ulike studiefelt. Siden profesjonene ikke selv er rene vitenskapsretninger passer aksjonsforskningspraksisen sjeldent inn i noen enkelt forskningsdisiplinens renere metoder (Herr and Anderson 2015). I dette prosjektet kan vi utnytte fordelene ved begge metodene. På denne måten er både konservatoren og håndverkeren profesjonsutøvere i eget felt samtidig som de er tilskuere i hverandres praksiser. På denne måten kan man trenes opp i både refleksjon og perspektivforfølging. Og begge fagfeltene må gjøre seg forstått for hverandre underveis i prosjektet.

Gjøtterud, Strangstadstuen og Krogh (2017:187ff) skriver om strategier for samarbeidende aksjonsforskning. Deres konklusjon er at det er mulig å bli aksjonsforsker gjennom deltagelse, uten tidligere erfaring fra dette, men man trenger en felles praksis for analyse for at alle skal oppleve seg som forskere snarere enn deltagere eller studieobjekter. I tråd med dette må alle deltagere være aktivt med i alle fasene. For å få til dette kreves det en form for veiledning underveis og vi har valgt å betegne metodikken som veiledet aksjonsforskning. For å skape grobunn for godt samarbeid er det viktig med en klar plan, men at denne bygges opp ut fra egne problemstillinger. Herr og Anderson (2015) viser til en aksjonsforskningssipral bestående av å utvikle en handlingsplan for å forbedre det som allerede foregår. Deretter skal man handle for å implementere planen, observere effekten innenfor sin kontekst for til slutt å reflektere over effekten sånn at man kan gjennomføre nye planer. Det viktigste er å finne en metodikk og en plan som passer for det enkelte prosjekt.

Det er for eksempel ikke slik at alle i inneværende prosjekt kommer til å ha forskningserfaring med seg inn i prosjektet. Snarere tvert imot er det et mål å få med nye aktører ut fra en forståelse av likeverd i prosessene. Den bygningsantikvariske håndverkeren utfører til stadighet analyser av situasjoner og sammenhenger. Dette ligger integrert i arbeidet (Planke 2016). Jean McNiff (2017) presiserer så at om man så skaper en beskrivelse av hva man gjør, eller formulerer i klartekst hvordan noe henger sammen, så har man faktisk formulert en teori. Om man i tillegg kan få til en kildenær, dokumenterende praksis og en refleksjon over anvendbarheten over egen kunnskap kan vi begynne å nærme oss en metodisk praksis som er bærekraftig opp mot forvaltningsbehovene i tiden framover. (Teksten er hentet fra søknaden)

%d bloggere like this: